De fleste vet at helgenkongen Olav har fått kristne pilegrimer til å valfarte til Nidarosdomen i Trondheim, fra 1000-tallet og fram til i dag. Mindre kjent er at trønderske skikker og tradisjoner har lagt grunnlaget for det skandinaviske demokratiet vi kjenner i dag – internasjonalt kjent som en svært velfungerende samfunnsform. La oss ta det fra begynnelsen. 

​

Vikingenes utferdstrang, berserker på herjing og, blodige kongestrider er rimelig velkjent stoff, både i og utenfor Norge. Fortellingene om norsk historie er preget av spektakulære hendelser, med plyndringer og erobringer i Europa, korstogsfarere, og den mytiske rivningen av London Bridge. Bak den brutale fasaden finner vi et fredelig folk som bygget landet med ord i stedet for våpen. Noe som har fått lite oppmerksomhet i moderne tid er at Norge har verdens eldste nålevende folkestyre: En tusen år gammel demokratisk arv.

Det norske samfunnet gikk fra 200-tallet over fra et stammesamfunn over til å bli et høvdingssamfunn – en krigerelite tok den politiske makten, basert på lojalitet fra allierte stormenn og bønder. Samfunnslivet var basert på et system av lover og regler der lovene ble sitert etter hukommelsen på bygdetinget. På tingplassen møttes frie folk for å ta viktige avgjørelser, og løse splid. Spor etter tingplasser er datert til det første århundre etter Kristus, og mens folkevandringstiden i Europa (400-800 e.Kr) var preget av kaos og blodige fordrivelser, var hele Skandinavia preget av en relativ harmoni, unik i Europeisk sammenheng.

Europeerne reiste lite nordover – antakelig fordi Norge og Sverige var vanskelig tilgjengelig, og fordi skandinavene allerede på 3-400-tallet var velkjente som dyktige krigere. Dermed fikk det vi i dag kjenner som “den skandinaviske modellen” utvikle seg i fred – et samfunn basert på lover, regler og skikker, der fred ble oppfattet som “god samfunnsøkonomi”.

Samtidig som Trøndelag var preget av en slags fred, sammenlignet med områdene på kontinentet og de britiske øyene, var forskjellige områder styrt av mektige og tidvis brutale høvdinger. For å avskrekke fiender holdt høvdingene seg med mange stridbare menn. Og dette var kostbare menn. Lenge før vikingtiden, fra om lag år 400, reiste derfor høvdingene på tokt sørover for å plyndre til seg verdier som de kunne betale styrkene sine med, og slik sikre lojalitet. Mange krigere sluttet seg til høvdinger nettopp fordi de var kjent for å seile sørover og gjøre seg rike.

Flere av disse høvdingene tok også på seg oppdrag som hærførere under romerske keisere, og fikk både gull og erfaring med krigstaktikk og strategi med seg hjem til Norge. Fortellingene om de fryktløse og blodtørstige barbarene fra nord var dermed mange lenge før vikingetiden, og ble forsterket da utvandringen tiltok. Men de fleste vikingslagene foregikk altså på bortebane, mens samfunnet hjemme gikk sin rolige gang.

Mange slo seg ned i Europa for lengre tidsrom, og kom etterhvert hjem med fremmede skikker, og beretninger om fremmede folk som keltere, gotere og saksere. Kulturelt levde ikke trønderne i isolasjon før vikingtiden. Et kjent vitnesbyrd om dette er jernindustrien på Levanger og i Gauldalen, som allerede i år 200 produserte førti tonn jern årlig til blant annet Romerriket – jern av en uovertruffen kvalitet på den tiden.

Med den økende velstanden ble tingsystemet videreutviklet, der større regionale ting ble viktigere. Her i Trøndelag samlet bygdene – fylkene – rundt Trondheimsfjorden seg til ett tingfellesskap på Frosta basert på Trændalog (trønderloven). Demokratiet vi har i dag – med fylkesting og etterhvert storting – er en direkte etterfølger av disse eldgamle tingene. Nordmenn har altså verdens eldste demokratiske tradisjon.